Italieneren som falt for Oslo

Italieneren Massimo Perilli forlot hjembyen Roma til fordel for Oslo, og har ikke sett seg tilbake. Finn ut hvorfor han flyttet hit og hvilken bok han tok med seg i bagasjen!

NRK, 9.4.2011
- Det tør jeg ikke si, men, ja, kanskje det? sier italieneren Massimo Perilli når jeg spør om han kjenner Oslo bedre enn de fleste nordmenn som bor i hovedstaden.

Han er med i denne ukens episode av vår nettserie om innvandrere og bøker, «Bok i bagasjen».

Nysgjerrig på Norge
Italieneren kan være beskjeden, men i mange år har han faktisk jobbet som guide i Oslo, og kjenner byen ut og inn. NRK.no møtte han i Frognerparken. Stedet for intervjuet valgte han selv.

– Det er så flott her, spesielt på en solfylt dag som denne. Da jeg var student i Norge i 1996, var dette et av de første stedene jeg kom til. Det var deilig med fontener, fugler som sang og ikke så mye trafikkstøy.

Til forskjell fra mange førstegenerasjonsinnvandrere, begynte Perillis interesse for Norge lenge før han flyttet hit.

I Roma jobbet han med skandinaviske turister og studerte nordisk litteratur på universitetet.

– Jeg studerte norsk fordi jeg var nysgjerrig. Mange gjør det fordi de har norsk kjæreste, men det var ikke tilfellet for meg. Det var ren nysgjerrighet.

Favorittforfatter fra Norge hadde han også allerede på den tiden:

– Inger Hagerup! Jeg leste tilfeldigvis et av hennes dikt, og likte det så godt at jeg begynte å lese mer. Jeg endte opp med å skrive hovedfagsoppgave om henne, forteller Massimo.

Tre generasjoner kvinner
Da Massimo skulle flytte til Norge, var det imidlertid en bok skrevet av en italiensk forfatter han tok med seg i bagasjen: Susanna Tamaros Va' dove ti porta il cuore.

Gå dit hvor hjertet fører deg, som romanen heter på norsk, er en av de siste tiårenes største bestselgere i Italia. Boken er oversatt til over 20 språk og solgt i mange millioner eksemplarer.

I boken gjør bestemor Olga regnskap med sitt liv, og skriver brev til datterdatteren sin, som har dratt til USA for å finne seg selv. Datterdatteren vokste opp hos henne etter at moren, Olgas datter, døde i en bilulykke.

– Forholdet mellom bestemoren og barnebarnet er det som gjør boken spesiell for meg. Det vekker mange gode minner, fordi min bestefar også pleide å fortelle familiehistorier til meg da jeg var yngre, forteller Massimo.

Det var imidlertid en annen person som introduserte italieneren for Tamaros roman.

– Jeg fikk den i gave av min eks-kjæreste. Hun skrev en liten hilsen til meg på en lapp som jeg har klistret på innsiden av omslaget. Når jeg leser boka, tenker jeg ikke bare på henne, men også på venner, familie og gode tider i Italia.

- Får bare lyst til å komme tilbake
Selv om han ofte savner sin hjemby, innrømmerer Massimo at han har blitt vant til livet i Norge.

– Tanken om å reise tilbake til Italia har slått meg mange ganger, men jeg tror ikke jeg ville klart det. Hver gang jeg drar dit på ferie, får jeg bare lyst til å komme tilbake! sier han lattermild.

Hvis du måtte velge én bok fra Norge som du skulle ta med deg hjem til Italia, hvilken bok ville det vært?

– Sult av Knut Hamsun, fordi der står det at Kristiania er en by som ingen forlater «før han har faaet Mærker af den», svarer Massimo uten å nøle.